Blant de mest kjente norske spionene i nyere tid finner vi Gunvor Galtung Haavik, født i Oslo i 1912, men allerede som barn flyttet hun sammen med familien til Odda, hvor hennes far var distriktslege og moren arbeidet som jordmor. Lenge så det også ut til at unge Gunvor skulle gå i foreldrenes fotspor og ende opp innen helsevesenet hun også, og hun studerte først medisin i København i Danmark, før hun ombestemte seg og utdannet seg til sykepleier istedenfor.
Hun arbeidet en stund på forskjellige sykehus i Oslo-området, men da krigen brøt ut, tok hun en stilling ved sykehuset i Bodø, hvor hun kom i kontakt med russiske krigsfanger, blant annet Vladimir Kozlov som hun ettersom tiden gikk også ble forelsket i.
Umiddelbart etter krigen, i 1946, søkte hun en stilling i utenriksdepartementet, og fikk den, sannsynligvis på grunn av sine gode kunnskaper om russisk fra tiden med krigsfangene, samt hun hadde lært seg språket og hadde god forståelse for den russiske kulturen og tenkemåte.
Dette var gull verdt for utenriksdepartementet som hurtig forfremmet henne til fullmektig ved den norske ambassaden i Moskva, og hun var kjent for å være svært dyktig i sitt arbeid.
På grunn av sin stilling fikk hun etter hvert muligheten til å kunne komme i kontakt med forhenværende russiske krigsfanger fra tiden hun tjente i Bodø, og trolig var det da hun forsøkte å komme i kontakt med en av dem igjen, at KGB fattet interesse for henne. Tidene hadde endret seg, og en slik kontakt var svært upassende den gangen, spesielt med tanke på hvilken stilling hun besatte i utenriksdepartementet.
KGB brukte denne informasjonen om henne til å tvinge henne til å arbeide for dem, og slik gikk det til Haavik ble vervet som spion for datidens Sovjetunionen. Hun ble åtte år senere overført til en stilling i UD i Oslo, i 1955, men hadde på det tidspunktet allerede rukket å overlevere mengder av hemmelige dokumenter til KGB. Hun ble arrestert og siktet for dette i 1977, men døde av hjertesvikt i Drammen kretsfengsel før saken rakk å komme for retten.
