Har du en nabo som ikke liker å snakke om jobben sin? Avfeier han eller hun ethvert forsøk på å dreie samtalen i den retningen med at vedkommende jobber med «noe kontorgreier», eller vedkommende bare forteller at han eller hun er offentlig ansatt? Kommer og går naboen til alle mulige rare tider av døgnet, gjerne ikledd veldig varierende bekledning, og kanskje i utallige nye og eldre biler? Kanskje også ofte i drosje, og blir bilene ofte parkert i garasjen over lengre tid om gangen, eller under en presenning? Er naboen også veldig oppmerksom på endringer i nabolaget, og følger nøye med bak gardinene sine dersom det er noe unormalt på gang i nærmiljøet? Vil vedkommende heller ikke delta i de lokale festlighetene eller snakke om hverken fortid eller familien sin, eller kanskje helt ikke ses overhodet?
Da kan man kanskje spørre seg selv hvorfor. Og svaret på dette er neppe at vedkommende er spion, hverken for eget eller andre land, men sannsynligvis bare en litt særegen personlighet som liker å være alene. Riktige spioner og hemmelige agenter er gjerne dette ved siden av et yrke, kanskje i forbindelse med en hobby eller andre fritidsinteresser, som gjør dem i stand til å være dette, helt uten å vekke oppsikt.
De beste spionene er nemlig den man sist forventer skal være det, nemlig helt ordinære mennesker man møter overalt, hver eneste dag. Det kan like gjerne være kassaekspeditøren på det lokale supermarkedet, som det kan være den politisk engasjerte ungdomsskolelæreren.
Det finnes ingen fasit på hvordan en spion skal se ut, og selv om de beste historiene stammer fra de høyeste politiske holdene, hører nok dette ofte til sjeldenhetene. Skal noen verves som spion, er det alltid best å finne den som er mest villig til å ta risikoen, men også er minst oppsiktsvekkende.
