Spioner og hemmelige agenter har til alle tider tatt i bruk den mest avanserte teknikken som finnes, enten for å oppta lyd eller bilde, og aller helst i hemmelighet. Noen av de første spionfotografene vi kjenner til i Norge gjorde det ikke så mye fordi det skulle brukes til noe hemmelighetsfullt, nei, vedkommende gjorde det fordi det var nytt, annerledes og spennende. Og iblant ble han avslørt, iblant ikke, og i alle tilfelle ble det tatt en mengde flotte bilder fra hverdagslivet i Oslo, i en tid da fotografering stort sett var noe man pyntet seg til og fikk utført i et studio.
Med disse tankene i hodet var det at fotograf Carl Størmer utstyrte seg med et datidens høyst avanserte spionkamera, som faktisk var ganske lite selv etter dagens standard, men med den begrensning at det kun kunne ta seks bilder før det skulle byttes glassplate.
Kameraet var konstruert slik at linsen kunne stikke ut gjennom et knapphull i jakken, og utløseren kunne ligge i lommen. Så var det bare å finne seg et utvalgt offer, smile pent og løfte på hatten, og når vedkommende så smilte tilbake, var det bare å trykke på utløseren.
Blant Størmers mest kjente «fotomodeller» finner man blant annet Henrik Ibsen, Ivar Aasen, Fridtjof Nansen og Kristian Birkeland. Alle avbildet i det de slentrer rolig opp eller ned ad Karl Johansgate, helt uvitende om spionen som sikret seg deres bilde for ettertiden.
Etter sigende skal professor Kristian Birkeland ha oppdaget snikfotograferingen, og visstnok holdt en forelesning av en annen verden over hva han mente om saken. Dessverre for Birkeland, og heldigvis for oss, var det på den tiden ikke mulig å bare slette bildene, og man kan beskue dem den dag i dag på Norsk Folkemuseum.
