Firmaer som spionerer og skaffer seg opplysninger om hverandre skjer vel hele tiden. At en bensinstasjon finner ut hva konkurende bensinstasjon oppe i gata setter literprisen på er vel ikke noe vi tenker over i det hele tatt. Og det å kalle det spionasje er vel kanskje å trekke det for langt. Det er jo offentlig informasjon. Bare å kjøre forbi og lese på skiltet.
Derimot blir det veldig alvorlig når SAS blir dømt for industrispionasje mot et konkurrerende selskap. Noe de ble i 2010 da de ble dømt til å betale 175 millioner kroner for spionasje mot det konkurrerende flyselskapet Norwegian. Saken gikk for øvrig helt til høyesterett før den ble rettskraftig.
Dessverre skjer dette hele tiden. Ikke bare her i Norge men i hele verden. Etterretningseksperter regner med at bare i Tyskland koster denne typen kriminalitet 53 milliarder euro hvert år. Svimlende summer som virker helt uvirkelige. En ting som er helt sikkert er i hvert fall at det er snakk penger i en størrelsesorden som fort kan friste uærlige sjeler. Er man ansatt i en jobb som gir en lønn på 400 tusen i året, er det vanskelig å forstå at det er lett å bli fristet av dobbelte beløp for å gi opplysninger til en konkurrent.
Det at man svekker sin egen arbeidgivers muligheter i markedet og med det også sin egen stilling virker ikke som alltid er så nøye.
Nå er det jo ikke bare private firmaer som bedriver denne formen for spionasje. Regjeringer gjør det også for å støtte sitt eget lands næringsliv. Etter den kalde krigen var det også mindre å gjør for topptrente statsansatte spioner, så hvorfor ikke bruke dem for å styrke sitt eget næringslivs konkuranseevne. Forskjellen fra den kalde krigen hvor gjerne spionasjen foregikk mellom stater i øst og vest, så har det blitt mer spionasje mellom vestlige bedrifter.
Og bedrifter i Norge er nok ikke trygge de heller. Norge er et land kjent for mye teknologisk foregangsland. Noe som gjør oss til et land som er utsatt for industrisabotasje.
